"Kaisa, kan du hjelpe meg å henge opp denne dressen?" var det en som spurte.
"Ja, selvfølgelig siden du spør så pent" svarte jeg.
Jeg reiste meg opp, tok dressen og prøvde å flytte på bena. Overkroppen var i full gang med skrittet jeg hadde planlagt oppi hodet mitt, men underkroppen hang igjen. Det var tåa.
Min venstre stortå hadde tydeligvis ikke havnet utenfor regnbuksa, og da jeg ville gå, så hang den igjen.
Jeg mistet rett og slett balansen, og landet på knærne. Men det var stortåa jeg hadde vondt i.
Den hang seg rett og slett opp i kanten på regnbuksa og ble bøyd i det resten av kroppen falt.
Jeg fortet meg inn på do for å ta av strømpebuksa og se på skaden.
Jeg så med en gang at tåa ikke var som den skulle. Er det noe jeg kjenner, så er det mine tær, og hvordan de skal se ut!
Etter ispose, foten høyt hevet og et forsøk på å jobbe i barnehage mens man sitter stille, råd fra både sjef og foreldre med litt kompetanse så fant jeg ut at jeg skulle ned på legevakta. Tåen ble tross alt bare blåere og blåere.
Etter en time i kø, to titter på tåa, halvtime i røntgenkø, og ganske mye vondt var svaret klart:
"Du har brukket stortåa di du" sa legen.
Det underlige var at jeg ble nesten glad. "Ingen feilstilling" sa alle de andre. -Joda! Den ser ikke sånn ut! Det er min tå.. tenkte jeg.
Og legen, som endelig legitimerte min gange:
"Du får humpe deg ut gjennom gangen og til venstre, så får du på gips!"
(Jeg hadde nemlig følt meg litt dum, inntil da. Det er tross alt bare tåa)
Om ikke annet ble det jovialt på gipsrommet:
"Hvilken farge vil du ha på gipsen? Lilla, rød, blå eller hvit?"
"Ta rød du, siden det er jul!"
