Onsdag 04. september var jeg på jobb, og ute og kjørte i jobb-bilen. Sola skinte, og det var egentlig en veldig rolig dag. Jeg hørte, som jeg svært ofte gjør, på P3 i bilen. Klokken var litt over fem, så programmet var Hallo P3. Før stortingsvalget har de hatt besøk av de aller fleste av lederne fra landets største partier, og lyttere har kunnet ringe inn og stille dem til veggs om saker de syns er viktige.
I det siste har jeg egentlig fått sansen for Knut Arild Hareide. Han er blitt tøffere, morsommere og tydeligere. Jeg har tenkt at jeg ikke er i mot litt kristne verdier i staten - jeg er jo kristen selv.
Det var altså Hareide, Kristelig Folkepartis leder, som var gjest i folkeutspørringen til Hallo P3 denne ettermiddagen. Ca. 3 minutter inn i utspørringen kom spørsmålet om homofiles rett til å adoptere opp. Selvom det er en kjent sak at KrF har ganske konservative standpunkter rundt ekteskap og hvordan en familie skal se ut, så traff disse meningene meg som en svær stein midt i magen.
Der satt jeg og hørte på lederen av et av Norges, tross alt, største partier, en mann jeg syns er flink og artig, ja sikkert til og med veldig hyggelig, fortelle at han, og KrF med ham, syns ikke likekjønnede par skal få være med og gjøre verden til et bedre sted. Fordi jeg faller for jenter og syns det er mye mer naturlig å se for meg at jeg har noen jeg kaller for "kona mi" enn "mannen min", så skal ikke jeg få lov til å hjelpe til. Jeg burde ikke ha lov til å passe på et av de mange millionene foreldreløse barna i verden. Jeg burde ikke kunne oppdra det, gi det alt det trenger og litt til, fordi jeg ikke har lyst til at det skal være en mann jeg deler mine innerste tanker og følelser, ja, hele livet mitt med. Så utrolig urettferdig.
Jeg gråt. Jeg gråt for alle foreldreløse barn, for meg selv, fordi noen satt og sa at jeg ikke var bra nok til å være med og redde verden. Jeg gråt for alle homofile par som mer enn noe ønsker seg et barn. Og for alle enslige som har ressursene og tiden til å ta seg av et barn, men som ikke burde få lov i følge KrF. For sånn sett er de rettferdige - enslige hetereofile skal heller ikke få være med og dra lasset.
Det er ikke sånn at bare fordi det er både en mor og en far i bildet, så er disse gode foreldre. Alle vet at det ofte ikke skal mer til enn en sprukket kondom, og det kan jo skje den beste, eller den verste. Jeg er sikker på at det finnes millioner av tilfeller på skikkelig dårlige hetereofile foreldre. Jeg sier ikke at jeg tror at alle homofile foreldre er perfekte, men har vi ikke kommet lenger enn at vi bare ser på kjønn?
Jeg hadde kanskje forstått det bedre om temaet var kunstig befruktning og surrogati, for da kunne han jo brukt argumentet med de foreldreløse barna. Men det er ikke det som er farlig for KrF, at det kommer flere barn, nei, det verste som kan skje noe barn er altså at det ikke får både en mor og en far. En sakte, men sikker død i slummen er vel ikke halvparten så ille som det.
Når Hareide argumenterer for barns rett til en mor og en far virker det som han er redd for at barn uten både en mor og en far skal vokse opp og klage etterpå. Men det er jo vi som må sette standarden for hva som skal være greit og ikke. Hvis storsamfunnet godtar likekjønnede par så er det ikke det som kommer til å være grunnlaget for at man er misfornøyd med foreldrene sine. Det kommer til å være de vanlige tingene som innetider, ukepenger og leksemas.
Jeg vet at argumentene jeg har ikke er nye og grensesprengende i denne debatten. Jeg har hørt dem tusenvis av ganger før, selv også. Men så lenge folk kan sitte og mene disse tingene i fullt alvor, så er det nødvendig å si høyt at man ikke er enig. Jeg er ikke redd for at dette stortingsvalget skal gjøre noe med nordmenns rett til å gifte seg med hvem de vil og dermed også få adoptere, men jeg syns det er skremmende at folk fortsatt har et så vridd syn på hva som er viktig og ikke viktig.
Det tristeste var likevel Hareides avslutning på intervjuet. Han hadde tatt med seg sangen "If you tolerate this your children will be next" av Manic Street Preachers, som handler om at man ikke skal tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv. Denne syns han var viktig i denne valgkampen, fordi vi må tenke på de som kommer etter oss. En av de viktige sakene han mener vi ikke bør tåle er å tukle med gener før og under svangerskap. Det er jeg helt enig i, Hareide, men det finnes mye annen urett som ikke rammer deg. Jeg bare nevner temaet i dette blogginnlegget, for eksempel.
