Takk, Silje Nordnes!

Mandag 13. juni snakket programleder Silje Nordnes i P3morgen om reaksjonene sine på skytingen som skjedde på homoklubben Pulse i Orlando, USA. Video fra programmet ble lagt ut på P3 sine facebooksider, og ble raskt delt av veldig mange (over 9000 så langt). For Nordnes sier så utrolig mye viktig. 

Hun forteller hvordan hun blir så sint av at noen har fått kjøpe våpen, for så å drepe så mange mennesker, så mange homser, mens andre homser ikke får lov til å gi blod for å kunne hjelpe de som fortsatt lever, men er skadd. En ironi som er så vanskelig å fatte at det gjør vondt. 

Og hun forteller at hun blir redd, og at hun for første gang på veldig lenge tenkte at det kanskje hadde vært bedre om hun ikke var som hun er. 

Og hun gråter, selv om hun ikke hadde lyst til å gråte på lufta. 

Men jeg vil si takk, Silje Nordnes. Takk for at du snakker høyt om dette, og viser hvordan det føles. For jeg kjente meg så til de grader igjen i de tårene. Og jeg tror ikke jeg har skjønt før nå hvor fint det er å stå sammen i det. Jeg skal ikke si at jeg vet akkurat hvordan du hadde det, det vet jeg jo ikke. Men å være så sint, så redd og føle så mye avmakt at tårene begynner å renne, det tror jeg vi er mange som gjør. 

Jeg har grått fordi så mange mener jeg ikke skal få gifte meg i kirken, fordi kirker i USA skriver på skiltene sine at jeg kommer til å brenne i helvete, fordi folk ikke får gå på do der de ønsker, fordi folk ikke tror på følelsene mine eller ser at de er gode og fordi jeg er redd for at noen skal reagere negativt når de får vite kjønnet på kjæresten min. Jeg har for det meste gjort det hjemme bak lukkede dører, også tøffer jeg meg og fleiper når folk slenger med leppa eller tuller med legning ute i verden. Men kanskje bør vi snakke om hvor kjipt dette er, hvor lei seg man kan bli. For i et globalt perspektiv har vi så veldig langt igjen -  og vi er mange som vil kjempe, men er også mange som er triste og lei oss. 

Og det tror jeg vi må kunne snakke om for å orke kampen.

Den dagen Knut Arild Hareide fikk meg til å gråte på jobb

Onsdag 04. september var jeg på jobb, og ute og kjørte i jobb-bilen. Sola skinte, og det var egentlig en veldig rolig dag. Jeg hørte, som jeg svært ofte gjør, på P3 i bilen. Klokken var litt over fem, så programmet var Hallo P3. Før stortingsvalget har de hatt besøk av de aller fleste av lederne fra landets største partier, og lyttere har kunnet ringe inn og stille dem til veggs om saker de syns er viktige. 

I det siste har jeg egentlig fått sansen for Knut Arild Hareide. Han er blitt tøffere, morsommere og tydeligere. Jeg har tenkt at jeg ikke er i mot litt kristne verdier i staten - jeg er jo kristen selv. 

Det var altså Hareide, Kristelig Folkepartis leder, som var gjest i folkeutspørringen til Hallo P3 denne ettermiddagen. Ca. 3 minutter inn i utspørringen kom spørsmålet om homofiles rett til å adoptere opp. Selvom det er en kjent sak at KrF har ganske konservative standpunkter rundt ekteskap og hvordan en familie skal se ut, så traff disse meningene meg som en svær stein midt i magen. 

Der satt jeg og hørte på lederen av et av Norges, tross alt, største partier, en mann jeg syns er flink og artig, ja sikkert til og med veldig hyggelig, fortelle at han, og KrF med ham, syns ikke likekjønnede par skal få være med og gjøre verden til et bedre sted. Fordi jeg faller for jenter og syns det er mye mer naturlig å se for meg at jeg har noen jeg kaller for "kona mi" enn "mannen min", så skal ikke jeg få lov til å hjelpe til. Jeg burde ikke ha lov til å passe på et av de mange millionene foreldreløse barna i verden. Jeg burde ikke kunne oppdra det, gi det alt det trenger og litt til, fordi jeg ikke har lyst til at det skal være en mann jeg deler mine innerste tanker og følelser, ja, hele livet mitt med. Så utrolig urettferdig. 

Jeg gråt. Jeg gråt for alle foreldreløse barn, for meg selv, fordi noen satt og sa at jeg ikke var bra nok til å være med og redde verden. Jeg gråt for alle homofile par som mer enn noe ønsker seg et barn. Og for alle enslige som har ressursene og tiden til å ta seg av et barn, men som ikke burde få lov i følge KrF. For sånn sett er de rettferdige - enslige hetereofile skal heller ikke få være med og dra lasset. 

Det er ikke sånn at bare fordi det er både en mor og en far i bildet, så er disse gode foreldre. Alle vet at det ofte ikke skal mer til enn en sprukket kondom, og det kan jo skje den beste, eller den verste. Jeg er sikker på at det finnes millioner av tilfeller på skikkelig dårlige hetereofile foreldre. Jeg sier ikke at jeg tror at alle homofile foreldre er perfekte, men har vi ikke kommet lenger enn at vi bare ser på kjønn? 

Jeg hadde kanskje forstått det bedre om temaet var kunstig befruktning og surrogati, for da kunne han jo brukt argumentet med de foreldreløse barna. Men det er ikke det som er farlig for KrF, at det kommer flere barn, nei, det verste som kan skje noe barn er altså at det ikke får både en mor og en far. En sakte, men sikker død i slummen er vel ikke halvparten så ille som det. 

Når Hareide argumenterer for barns rett til en mor og en far virker det som han er redd for at barn uten både en mor og en far skal vokse opp og klage etterpå. Men det er jo vi som må sette standarden for hva som skal være greit og ikke. Hvis storsamfunnet godtar likekjønnede par så er det ikke det som kommer til å være grunnlaget for at man er misfornøyd med foreldrene sine. Det kommer til å være de vanlige tingene som innetider, ukepenger og leksemas. 

Jeg vet at argumentene jeg har ikke er nye og grensesprengende i denne debatten. Jeg har hørt dem tusenvis av ganger før, selv også. Men så lenge folk kan sitte og mene disse tingene i fullt alvor, så er det nødvendig å si høyt at man ikke er enig. Jeg er ikke redd for at dette stortingsvalget skal gjøre noe med nordmenns rett til å gifte seg med hvem de vil og dermed også få adoptere, men jeg syns det er skremmende at folk fortsatt har et så vridd syn på hva som er viktig og ikke viktig. 

Det tristeste var likevel Hareides avslutning på intervjuet. Han hadde tatt med seg sangen "If you tolerate this your children will be next" av Manic Street Preachers, som handler om at man ikke skal tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv. Denne syns han var viktig i denne valgkampen, fordi vi må tenke på de som kommer etter oss. En av de viktige sakene han mener vi ikke bør tåle er å tukle med gener før og under svangerskap. Det er jeg helt enig i, Hareide, men det finnes mye annen urett som ikke rammer deg. Jeg bare nevner temaet i dette blogginnlegget, for eksempel. 

Nei til vanskelige fag!

Språk som samisk, kvensk og norsk tegnspråk har alle fått styrket statusen sin som minoritetsspråk i Norge de siste årene. Det er ikke lenger lov til å tvinge de som har dette som morsmål til å skulle bare bruke norsk. Verken i skolen eller i det offentlige.

Da må vi finne noe nytt å undertrykke. Hva med nynorsk? Det er jo ikke så mange som bruker det.

Høyres landsmøte bestemte nettopp at de skal gå inn for å gjøre sidemålsundervisningen valgfri også i ungdomskolen. Noe de fra tidligere av også har bestemt å jobbe for i videregående skole.

For det interessante er jo at de som er i mot sidemålsundervisningen som regel er bokmålsbrukere. (Rett meg, hvis du vet om nynorskbrukere som vil avskaffe sidemålsundervisningen.)

Vi kan godt kalle det en sidemålsdebatt, men er det egentlig det?

Jeg syns det vises tydelig at det ikke er det når Høyres leder Erna Solberg ikke engang klarer å bruke riktig term, men sier at "på nynorsken har vi tatt et skritt i riktig retning av valgfrihet."

Nynorskbrukerne er en minoritet i Norge, hvilket betyr at de må forholde seg til bokmål på en mye mer omfattende måte enn det vi bokmålsbrukere må i forhold til deres skriftspråk. Jeg vil tro det er derfor de fleste nynorskbrukere ikke roper høyt om å avskaffe sidemålsundervisning. Så hva da når folk flest ikke har lært noe nynorsk?

Det er så vanskelig, kan dere ikke bare skrive bokmål så alle skjønner? Hvorfor må dere bruke det skriftspråket som ligger deres dialekt nærmest? Det er flere som bruker vårt enn deres!

En milliard fluer kan ikke ta feil, eller hva..?

"Kunnskap i skolen" heter Høyres storresolusjon om skolen. Hvordan det å droppe fag som er litt vanskelige og kjedelige skal øke kunnskapen i skolen er noe jeg ikke skjønner. Men jeg har jo hatt nynorsk, så kan hende det har gjort at jeg ikke har fått med meg akkurat denne typen logikk. Det er jo tross alt begrensninger på hvor mye kunnskap unge hjerner kan ta inn, er det ikke?

Argumenter som at sidemålsgrammatikken er slitsom, og at elevene ikke forstår hvorfor de skal lære det er det som brukes av forkjemperne for vedtaket. Ja, vi må for all del ikke prøve å lære unge noe vanskelig og slitsomt!

På Facebook så jeg en diskusjon der et av argumentene var at reglene var sykt forvirrende. Jeg syntes fysikk kunne være sykt forvirrende, men jeg skjønte jo at det bare handlet om å lære det. Jeg ba ikke noen forandre fysikken, eller fjerne den fra pensum bare fordi den en liten stund var forvirrende for meg.

Høyre vil ikke fjerne sidemålsundervisningen, bare gjøre den valgfri. Men hvor mange i den alderen er det som klarer å se verdien av å lære nynorsk? Betyr det at det ikke har noen verdi da? Eller betyr det bare at vi gir giddalaus ungdom muligheten til å slippe unna et fag?

Heldigvis finnes folk som Arne Hjeltnes. En av få Høyre-representanter fra Bærum Høyre som er i mot forslaget. Han sa det godt da han siterte Olav H. Hauge på landsmøtet:

- Det er et dårlig prinsipp hvis man skal fjerne sidemålet i norsk skole, bare fordi noen ikke liker det. Hva med Pythagoras, en vrien kar for mange ungdomsskoleelever. Kanskje vi skal fjerne ham også?

Nei. Skjerpings, folkens!

Jeg vil ikke få barn i et samfunn der de ikke blir nødt til å lære sidemål.

Regnbukseproblem

Jeg skulle bare ta av meg regnbuksen. Noe jeg gjør hver dag, etter vi har vært ute i barnehagen. Jeg hadde vært flink og tatt av støvlene, og så buksa, så den lå på gulvet. Problemet var at den lå rundt anklene mine. 

"Kaisa, kan du hjelpe meg å henge opp denne dressen?" var det en som spurte.

"Ja, selvfølgelig siden du spør så pent" svarte jeg.

Jeg reiste meg opp, tok dressen og prøvde å flytte på bena. Overkroppen var i full gang med skrittet jeg hadde planlagt oppi hodet mitt, men underkroppen hang igjen. Det var tåa. 

Min venstre stortå hadde tydeligvis ikke havnet utenfor regnbuksa, og da jeg ville gå, så hang den igjen.

Jeg mistet rett og slett balansen, og landet på knærne. Men det var stortåa jeg hadde vondt i.

Den hang seg rett og slett opp i kanten på regnbuksa og ble bøyd i det resten av kroppen falt.

Jeg fortet meg inn på do for å ta av strømpebuksa og se på skaden.

Jeg så med en gang at tåa ikke var som den skulle. Er det noe jeg kjenner, så er det mine tær, og hvordan de skal se ut!

Etter ispose, foten høyt hevet og et forsøk på å jobbe i barnehage mens man sitter stille, råd fra både sjef og foreldre med litt kompetanse så fant jeg ut at jeg skulle ned på legevakta. Tåen ble tross alt bare blåere og blåere.

Etter en time i kø, to titter på tåa, halvtime i røntgenkø, og ganske mye vondt var svaret klart:

"Du har brukket stortåa di du" sa legen.

Det underlige var at jeg ble nesten glad. "Ingen feilstilling" sa alle de andre. -Joda! Den ser ikke sånn ut! Det er min tå.. tenkte jeg.

Og legen, som endelig legitimerte min gange: 

"Du får humpe deg ut gjennom gangen og til venstre, så får du på gips!"

(Jeg hadde nemlig følt meg litt dum, inntil da. Det er tross alt bare tåa)

Om ikke annet ble det jovialt på gipsrommet:

"Hvilken farge vil du ha på gipsen? Lilla, rød, blå eller hvit?"

"Ta rød du, siden det er jul!"

Kardemommebyproblem.

Nærmere Torbjørn Egners verden enn pepperkakebyknusingen i Bergen tror jeg sannelig ikke vi kommer i den virkelige verden. At hele Norge engasjerer seg så mye fordi en haug med pepperkakehus er vandalisert kan nesten skrives inn i barnebøkene med en eneste gang. 

Det er vanskelig å vite om det er positivt eller negativt at så mange blir opprømt over dette. Det er jo bra at vi i Norge ikke har større problemer enn som så, men betyr dette at vi skal blåse opp en sak såpass mye at man skulle tro det ble halv stang på offentlige bygninger i morgen?

Snakket om gapestokker, som sikkert er tull fra mange sin side, men mest sannsynlig seriøst fra enda flere, er egentlig litt urovekkende. Fint med sterke følelser i forhold til vandalisme, men hvor var folkesjela da Jan Thomas sin salong ble knust inntil flere ganger i fjor vinter?

Jeg mener selvfølgelig ikke at det ikke er trist for barna sin skyld. For det er det noe det er, så er det det! (hilsen barnehagetanta) Men kom igjen, bak noen hus igjen, pynt dem, og fortell om det til barnebarna. Snu det til noe som kan være positivt. Ikke bann så hardt du kan og forvent at disse såkalte "tilbakestående", "idiotiske" vandalene skal bli noe hardere straffet enn alle andre som ødelegger noe de ikke skal. Det tror jeg verken store eller små bergensere har noe godt av! 

(Jeg ser forresten for meg at det å leke Godzilla i pepperkakebyen må ha vært ganske moro! Sånn tatt ut av sammenhengen.)

For øvrig er det vel ingen tvil om at det er Kasper, Jesper og Jonatan som står bak pepperkakebyknusingen i Bergen. Ring politimester Bastian! Så skal han, om ikke annet, i allefall tenke nøye over saken.

Avvenning

Jeg har gjort den ene tingen man bare aldri skal gjøre.
Og som man begynner å angre ganske bittert på når man skjønner at man kan faktisik ikke bare stoppe når som helst.
Og at livet kan bli snudd på hodet, så fort som bare det.

Jeg brukte nesespray. I over ti dager. Sammenhengende.



Det hele begynte tilsynelatende uskyldig. Jeg var jo bare forkjøla. Jeg skulle jo bare lindre nesa, bare litt. Det er jo helt normalt! Tenkte jeg..

Før jeg visste ordet av det var stemmen tilbake, hosten forsvunnet, men nesa, den hadde glemt hvordan den skulle lindre seg selv.

Jeg skjønte det nok den kvelden jeg plutselig fikk panikk fordi jeg ikke fant noen av de to nesesprayene jeg skulle ha i umiddelbar nærhet. Da jeg endelig fant den ene i en jakkelomme og ikke kunne vente med å få av hetta og spraye opp i nesa så skjønte jeg det.

Jeg var hekta.

Alternativene stod foran meg:

• Enten bare slutter du. Og lever med litt tett nese.

(Det er nok trygt å si at det ikke ville gått. Ikke frie luftveier når du jobber med barn og må opp og ned, overalt, hele dagen. Nei takk.)

• Eller så bruker du saltvannsspray! Naturlig og sunt for nesa.

(Det ville selvfølgelig fungert godt hvis man bare hadde husket å kjøpe det..)

Et par timer ut i arbeidsdagen min var jeg så klar for et sprut i hvert bor at jeg bare så for meg selv gjøre det, om og om igjen. "Nesespray, nesespray, nesespray..."

Jeg tok affære: Med en blanding av salt og vann som var så utrolig uproposjonert at det ikke var morsomt en gang, gikk jeg inn på do for å prøve å løse opp litt av tettheten. Okei. 5 deler salt og 1 del vann er ikke godt å få opp i nesekanalen. Jeg trodde jeg skulle falle om. Heldigvis fikk jeg skylt ut litt med vann, og heldigvis hadde jeg en liten eventyrsjokolade i bagen min.

Den ble min redning! Med en annen smak en salt i hele hodet klarte jeg å jobbe videre til pause. Men det var ikke langt ute i pausen min før jeg var på Ullevålsapoteket for å kjøpe saltvannsoppløsning. For å si det sånn. Jeg er jo bare et menneske, jeg óg.

Jeg er sakte men sikkert på avvenning. Men det virker som dette kommer til å funke. Jeg har troa.

Ja til saltvann.

Musikkproblem

Jeg har et problem når jeg hører på iPoden min når jeg er ute blandt folk.
Livet mitt blir med en gang en film.

Hører jeg en trist sang så begynner jeg å tenke på alt som kanskje ikke er flott i livet mitt, og tar på meg sånn "jegkommertilådø"-ansikt mens jeg f.eks. sitter på bussen.
Det er egentlig ikke så negativt, for filmen inni hodet mitt blir veldig bra, og jeg driter meg ikke sånn ut bare fordi jeg ser trist ut.

Men når det kommer en kul og catchy sang som Stronger av Kanye West eller Circus av Britney, så må jeg virkelig holde meg i skinnet. Filmen inni hodet mitt har utrolig lyst til å bli en bollywood/musikal film, hvor jeg bryter ut i dans midt på gata, evt. også på bussen. Jeg må virkelig stritte i mot disse impulsene, for å ikke se helt dust ut. Selvom jeg nok må innrømme at jeg slang litt med hodet i takt med Britneys stemme da Circus ljomet i ørene mine i dag. Skulle bare ønske alle andre hørte på den og danset sammen med meg..

Jeg tror jeg trenger en rolle i en musikalfilm.
Eller kanskje det bare gjør at jeg har enda mer lyst til å gjøre det hele tiden?