Takk, Silje Nordnes!

Mandag 13. juni snakket programleder Silje Nordnes i P3morgen om reaksjonene sine på skytingen som skjedde på homoklubben Pulse i Orlando, USA. Video fra programmet ble lagt ut på P3 sine facebooksider, og ble raskt delt av veldig mange (over 9000 så langt). For Nordnes sier så utrolig mye viktig. 

Hun forteller hvordan hun blir så sint av at noen har fått kjøpe våpen, for så å drepe så mange mennesker, så mange homser, mens andre homser ikke får lov til å gi blod for å kunne hjelpe de som fortsatt lever, men er skadd. En ironi som er så vanskelig å fatte at det gjør vondt. 

Og hun forteller at hun blir redd, og at hun for første gang på veldig lenge tenkte at det kanskje hadde vært bedre om hun ikke var som hun er. 

Og hun gråter, selv om hun ikke hadde lyst til å gråte på lufta. 

Men jeg vil si takk, Silje Nordnes. Takk for at du snakker høyt om dette, og viser hvordan det føles. For jeg kjente meg så til de grader igjen i de tårene. Og jeg tror ikke jeg har skjønt før nå hvor fint det er å stå sammen i det. Jeg skal ikke si at jeg vet akkurat hvordan du hadde det, det vet jeg jo ikke. Men å være så sint, så redd og føle så mye avmakt at tårene begynner å renne, det tror jeg vi er mange som gjør. 

Jeg har grått fordi så mange mener jeg ikke skal få gifte meg i kirken, fordi kirker i USA skriver på skiltene sine at jeg kommer til å brenne i helvete, fordi folk ikke får gå på do der de ønsker, fordi folk ikke tror på følelsene mine eller ser at de er gode og fordi jeg er redd for at noen skal reagere negativt når de får vite kjønnet på kjæresten min. Jeg har for det meste gjort det hjemme bak lukkede dører, også tøffer jeg meg og fleiper når folk slenger med leppa eller tuller med legning ute i verden. Men kanskje bør vi snakke om hvor kjipt dette er, hvor lei seg man kan bli. For i et globalt perspektiv har vi så veldig langt igjen -  og vi er mange som vil kjempe, men er også mange som er triste og lei oss. 

Og det tror jeg vi må kunne snakke om for å orke kampen.